tirsdag 19. juli 2016

Jeg reiser alene

Jeg har gått i kloster. Alene. Her har Frans av Assisi vært, her har munker vandret klosterhallene. Vinkjelleren er stor. Vindunkene ennå større. Munkene her har forstått det. Det nytter ikke gå i kloster uten vin.

Her kan man gå i dialog. Med de ovenfor, under eller seg selv. Her kan man gjøre opp for det en skulle gjort på en annen måte. For å kunne tilgi andre må man først kunne tilgi seg selv. Sannsynligvis gjør vi så godt vi kan ut fra de ressursene vi til enhver tid har tilgjengelige for oss. Ressurser som er materielle, emosjonelle, psykiske, sosiale og åndelige.

Det er mye jeg skulle gjort annerledes, og mye av det legger jeg igjen i murene her. Jeg er ikke her for å finne verken meg selv eller meningen med livet. Meningen med livet er enkelt. Hvem jeg er,
ennå enklere. Vi er alle like og meningen for oss alle er den samme.

Derfor reiser jeg alene. For å møte meg selv. Man trenger ikke reise til kloster for et slikt møte, det holder å kikke seg selv inn i speilet og møte sitt eget blikk.