lørdag 15. september 2018

Hos Sexologen

I vår familie er vi enten psykisk utviklingshemmet eller så arbeider vi med psykisk utviklingshemmede sa min mor da hun i sin tid søkte meg inn på vernepleier skolen. I dagens Hos Sexologen skal vi ut av kontoret og inn på boligen til en kvinne med utviklingshemming. Personalet på boligen ønsker råd og veiledning i hvordan de kan håndtere kvinnenes seksuelle uttrykk, som er på kanten av hva de selv definerer som "innafor".

Etter mye latter og faglige diskusjoner blir personalgruppen enige om hvordan kvinnens seksuelle uttrykk skal håndteres.

"Vi har mye fagkompetanse hos oss, men vi må innrømme at vårt arbeid med våre brukeres seksualitet har vært underkommunisert alt for lenge. Det vi har definert som uønsket seksuell atferd over alt for lang tid blir nå forstått og håndtert helt annerledes. I neste utlysningstekst til stillinger hos oss ønsker jeg meg en sexolog".


søndag 9. september 2018

Hos Sexologen

En ung kvinne i begynnelsen av 20 årene kontakter meg for konsultasjon. Hun ønsker å jobbe med sitt seksuelle selvbilde. Hun tåler ikke å se seg selv i speilet og kan ikke være nær kjæresten sin uten at lyset er av. Sommeren er vanskelig, da er de stort sett lyst hele tiden. Kjæresten er med på første samtale. Han forteller hvor nydelig han synes hun er og hvor glad han er i henne. De har vært kjærester i snart seks år.

Flere og flere strever med kroppspress og forventningsjag. En seksualitet som handler om å yte istedenfor å nyte. Seksualiteten vår handler om å prestasjonen istedenfor prosess.

"Jeg vil anbefale alle som strever med sitt seksuelle selvbilde og snakke med en sexolog. De tørr å sette ord på det som er flaut og kleint, og gjør det på en måte som de fleste kan kjenne seg igjen i. Min usikkerhet har påvirket meg så mye at det holdt på å ødelegge hele forholdet mitt. Det var ikke nødvendig. Jeg kan fremdeles kjenne ubehag når jeg ser megselv i speilet, men jeg trenger ikke slå av lyset på soverommet lengre. Det høres kanskje ikke så alvorlig ut, men for meg har dette vært så viktig for å kunne ha en seksualitet som jeg er komfortabel med. De fleste vet nok ikke hvordan det er å bare ligge der og håpe at det snart er over. Bare fordi jeg tror jeg ikke er god nok. Sånn er det ikke lengre, jeg er faktisk like god som alle andre. Så det så. "

lørdag 1. september 2018

Hos Sexologen

Jeg sitter med en ung kvinne på kontoret. Hun er i midten av 20 årene og forteller tungt om tiden da hun ble utsatt for seksuelle overgrep av sin onkel. Overgrepene startet når hun gikk på barneskolen. De stoppet etter at hun hadde trent så mye på treningsstudio og hun var sterkere enn ham. En motivasjon for alle timene på treningsstudioet som hun ikke hadde fortalt til noen, før idag. 

Hun har forelsket seg og er redd. Redd for berøring, redd for intimitet, redd for seksuell kontakt. Kan du hjelpe spør hun gråtkvalt fra kontorstolen?

1 av 4 jenter har opplevd seksuelle overgrep. Vanlige senfølger av overgrep er ofte seksuelle problemer. Disse er svært komplekse og sammensatte, og samtidig veldig personlige. 

"Kjære Margrethe, etter at jeg møtte deg fikk jeg tro på at et et liv hvor jeg først og fremst er glad i meg selv var mulig. Du har gitt meg håp om at nytelse også er for meg, og at det er mulig å dele av  meg selv med andre uten å føle meg nummen. Du har vist meg at jeg ikke trenger stå fast i alt det vonde som har vært, men at det er mulig å skape noe fantastisk med livet, uansett hva man har vært igjennom. Takk, du er den første jeg har møtt som har lyttet med hele hjertet, ikke bare deler av hjernen. "


onsdag 7. februar 2018

Psykisk utviklingshemmede og seksualitet - om inkludering for ALLE

Som utdannet vernepleier har arbeidet med psykisk utviklingshemmede alltid vært et av mine hjertebarn.

Jeg har selv vokst opp med en bror med psykisk utviklingshemming, og heldigvis gir det noen perspektiver og erfaringer på livet som jeg ikke ville hatt uten han. Det er noe med livskvaliteten, med annerledesheten og det er noe med synet på livet som tiltrekker meg. 

Som vernepleier og sexolog har jeg derfor engasjert meg i ulike tema som belyser psykisk utviklingshemmede og seksualitet. For hvordan står det egentlig til på dette viktige fagfeltet? 

Er vi gode nok til å tilrettelegge for at alle borgere av vårt samfunn skal få utvikle sin seksuelle identitet uavhenging av funksjonsnivå?

Jeg har skrevet et foredrag om dette som jeg har kalt "inkluderende seksualitet - for ALLE". Arbeider du selv med psykisk utviklingshemmede eller kjenner noen som gjøre det? 

Vi burde alle hatt vedtak om retten til en god seksualitet. Noen som vil skrive tiltaksplanen min?

lørdag 9. desember 2017

Fredelig julehøytid

Tusen takk for året 2017. Et år som har gitt og tatt som alle andre år i livet. Dette året har gitt mer en det har tatt når årsoppgjøret skal tas og regnskap skal gis. Det er jeg takknemlig for, jeg vet at året har tatt fra andre ugjennopprettelige ting som tvinger frem et nytt jeg og et nytt liv.

Jeg vet ikke hva som er meningen med livet eller hvordan vi skal forstå det hele. Det jeg allikevel vet er at tiden er tilmålt og at vi må bruke den klokt. 

For meg handler det om å verdsette tiden jeg har sammen med mennesker jeg setter pris på. Jeg har flere jeg savner rundt julebordet og noen jeg besøket på gravlunden på julaften. Dette er for meg en påminnelse om å la andre leve videre i minnet og ta del i mitt eget liv med alt noen har vært for meg, selv om de ikke er her lengre. Vi glemmer fort hva andre sier eller gjør, vi glemmer aldri hvordan noen har fått oss til å føle. 

Jeg har vært egoistisk i år. Jeg har vært i selvutviklingshumør og funnet tilbake til kreative sider av mitt engasjement som hadde vært gjemt bort i årevis. Det er mulig å være givende egoister, som både tar vare på oss selv og dermed bidra mer for andre. 

Tusen takk til alle som har heiet på meg i året som har gått. Takk til venner og familie som står ved min side uansett hvor mange feilsteg jeg tar og aldri gir opp i å lede meg videre på stien som er god for meg. 

Takk til kolleger som bestemt drar meg videre når det er vanskelig å stå alene. 

Takk til mennesker som søker min hjelp i fastlåste situasjoner. Å være der for dere gir meg styrke og mot til å også være der for meg selv. 

Jeg må innrømme at jeg aldri har forstått begrepet julestress eller spørsmålet om jeg gleder til meg til.  Å stresse i julehøytiden er som å fjerne seg fra alt julen egentlig handler om. Nærvær og tid til refleksjon og ettertanke. Det er ikke plass til nærværet i stress. 

Vi er også mange som ikke gleder oss til jul, men det er ikke det samme som å grue seg. Jeg kjenner derimot mange som gruer seg til jul. Som har mistet, tapt eller er ensomme. Som i forventningens navn ikke lever opp og hvor minner blir så sterke at det gjør vondt. 

Vi har alle et ansvar for å gjøre årene til hverandre gode. Takk til alle dere som har bidratt til mitt!

Fredelig julehøytid.


tirsdag 5. desember 2017

Når man er sykemeldt

Jeg kom hjem fra årets familieferie i USA med kollaps i bekken og korsrygg. Kroppen er skjev og anspent. Jeg beveger meg som en oldis og bekymrer for å brekke lårhalsen på glatta. Fastlegens bestemmelse: sykemelding i 14 dager = en evighet!

Jeg er en av de som ikke er sykemeldt. Jeg liker det bare ikke. Fri, permisjon, avspasering og flex er begreper jeg trives bedre med. Sykemeldt derimot føles nesten som skulk bare at det ikke er det. Det er jo ikke min feil at jeg ikke kan gå, stå oppreist, kjøre bil eller gjøre noe. Kroppen har bestemt at jeg skal være i ro.

Hva gjør man når dagene ikke kan fylles opp med meningsfylt sykemeldingstid? Hadde jeg hatt avspasering kunne jeg kanskje gått meg en tur, trent litt, tatt oppvasken og ryddet ut av kofferten. Som sykemeldt klarer jeg ingen av delene. Naturen står der utenfor og frister, og jeg har sykt lyst til å trene, oppvasken blir større og skittentøyet fra kofferten skriker etter Blenda.

Hva gjør de andre som er sykemeldt? Jeg sliter med å finne de rette ingrediensene denne gangen. Den rette kombinasjonen av hvordan jeg kan skape gleden i øyeblikket når øyeblikket ikke kan fylles med det man selv ønsker. Eller er egentlig tiden fylt med det man ønsker når kalenderen er så full at det ikke lengre er rom for å ta livet som det faller seg?

Er det jobben som trenger meg eller er det jeg som trenger jobben? Hvem er jeg uten alle funksjoner jeg fyller opp hverdagene mine med? Hva finnes bak tiden når tiden ikke brukes til noe annet enn å være, uten å gjøre.

 Finnes det en sykemeldingsoppskrift noen kan sende til meg?

lørdag 21. oktober 2017

Hjelp!

Nå trenger jeg hjelp!!

Hvorfor?

Denne uken har jeg blitt hetset, truet og latterliggjort av krefter som mener at det jeg driver med er vranglære. Støtten er bred og kritikken er stygg. 

"To av samme kjønn skal ikke ha barn, ekkelt, vranglære"

"Forfatteren er helt blåst i hodet som mener at det er greit at barn kan ha foreldre av samme kjønn. Dette er helt sinnsykt". 

"Jeg vil aldri lære mine barn at transpersoner og at folk med samme kjønn kan ha barn, Folk som dette er syke i hodet"

"Bøker som dette gjør barna våre til homoer. Få den bort!"

"Verden er en syk plass som kan gi ut bøker som dere og bøker som dette gjør at barn mister seg selv totalt"

"Du vil vel at barn av samme kjønn også skal leke sexleker, eller transeleker"

"Jeg skal personlig anmelde deg til politet for denne læren. Det er en grunn til at det heter mann og kvinne"

"Jeg skal aldri introdusere mine barn for dette med transpersoner, de har ikke samme evne som oss til å forstå galskapen"

"Kunnskap om sex transer, homser og lesber skal da for faen ikke printes inn på barnestadiet"

"Ren hjernevasking av barn"

Derfor trenger jeg din hjelp, slik at vi kan stå sterkere sammen! Hvis du av en eller annen grunn støtter eller respekterer arbeidet mitt i forhold til Regnbueskogens hemmelighet vil jeg oppfordre deg til å vise det. Ta gjerne et bilde og skriv noen velvalgte ord på hvorfor du mener denne er boken er viktig. Jeg ønsker at våre stemmer for mangfoldig kjærlighet og respekt skal ta større plass en fordommer og hat! 

Disse kommentarer hevder alle at det er galskap å lære barn om toleranse, verdier og nyanser. 

Jeg mener det er galskap å la være!