mandag 22. mai 2017

Voldtatt

Jeg husker det ennå. Det var sommer og nesten varmt. Så varmt som det blir her når det verken er varmt eller kaldt. De fleste somre er sånn. Denne sommeren ble annerledes.

Jeg haiket med venninnene mine. Jeg var 15 år. Det var alltid noen som stoppet. Denne gangen var det noen eldre menn. De var 40.

De hadde kul bil. Nesten som en racerbil. De kjørte fort og jeg kunne kjenne meg levende. Noen ganger måtte jeg leve på grensen av min egen toleranse for å kjenne livet. Dette var en slik dag. Sjåføren kjørte venninnene mine hjem og inviterte meg på biltur. Jeg takket selvsagt ja.

Vi kjørte på en landevei. Jeg fikk sitte på fanget og kjøre. Jeg kjørte selv og sjåføren sa jeg var flink. Han sa også jeg var søt. Jeg hadde kjæreste, men glemte han litt på bilturen. Jeg var fri.

Vi stoppet bilen for å røyke. Jeg hadde prøvd en stund nå og likte følelsen. Vi røykte i bilen og det var deilig. Ned med vinduene, inn med luften og ut med røyken. Vinduene var mekaniske og kunne styres fra sjåførsiden. Det samme kunne låsen til dørene. Han lukket opp vinduene og låste bildørene.

Alle.

Hendene hans begynte å skli oppover låret mitt i fast grep mot skrittet. Jeg stivnet og sa stopp. Han fortsatte og holdt hendene fast. Jeg prøvde forsiktig å vri meg unna. Fortalte at jeg ikke var klar, at jeg var jomfru. Han sa at det ikke kom til å gjøre vondt, at han skulle være forsiktig. Han dro buksen og trusen min ned til knærne. Jeg kunne se hårene på vaginaen min stikke opp. Jeg var våt. Ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi jeg bare var det. Jeg gråt. Tårene trillet nedover kinnet og jeg ba ham om å stoppe. Tryglet. Gjentok ordene nei og stopp som på en kassett hvor musikken skrus ned i takt med at sangen holder på å avsluttes.

Jeg tenkte på kjæresten min og hvor heldig jeg var som hadde en så snill kjæreste. Jeg tenkte på foreldrene mine og hvor vanskelig det måtte være for dem hvis de visste hva som skjedde med datteren deres. Jeg kunne aldri si noe. Det var tross alt min feil. Jeg hadde haiket. Jeg ble med på bilturen. Jeg satt på fanget. I dette øyeblikket mistet jeg kontakten med kroppen. Jeg kunne ikke føle. Det eneste jeg følte var et sort teppe av skam som farget hele opplevelsen av meg. Hva hadde jeg gjort?

Han tok på seg buksene igjen og rullet ned vinduet. Spurte om jeg ville ha en røyk. Jeg takket nei og dro opp trusen, så buksen. Det var vått etter sæden hans og det luktet en blanding av urin, salt og søtt. Jeg hadde ikke dusjet heller denne dagen.

Han sa at jeg var kåt på han. Det var derfor jeg hadde vært våt. Han sa at jeg bare kunne takke meg selv for å ha blitt med på bilturen. Han sa at det var ekkelt med kjønnshår og lurte på hvorfor jeg ikke barberte meg. Jeg visste ikke engang at det gikk an å barbere underlivet. Det lærte jeg denne gangen. Han sa jeg var like tykk som en julegris og at jeg skulle være glad han fikk ståpikk av meg. Han kalte opplevelsen for et eventyr.

Jeg ba ham om å kjøre. Vi snakket ikke sammen på bilturen. Himmelen virket så høyt oppe denne dagen. Jeg kunne kikket på den i en evighet. Han satte meg av i gaten til kjæreste min. Jeg ba ham om å sette meg av et par gater nedenfor fordi jeg ville gå litt. Få litt frisk luft, kanskje trimme litt. Han satte meg av. Sa at dette var vår hemmelighet og at hvis jeg sa det til noen skulle han fortelle sin versjon. At det var jeg som hadde prøvd meg på han. Han sa at dette kom til å ødelegge forholdet mitt. Livet mitt.

Jeg sa ingenting.

Kjæresten min møtte meg i døren med et smil. Fortalte meg hvor nydelig jeg var og hvor glad han var for å se meg. Han lurte på hvorfor jeg var forsinket. Jeg fortalte en historie. Husker ikke hva jeg sa. Vi satte oss i sengen, så på film. Han holdt rundt meg. Jeg stivnet. Det gikk som et lyn gjennom kroppen. Jeg frøs til. Kunne ikke føle noe, kunne ikke si noe. Det hele var så ubehagelig. Jeg gråt. Fant på en ny historie.

Jeg sa ingenting.

Nærhet ble vanskelig. Jeg kunne liksom ikke ta imot. Jeg måtte ut i ytterkanten av min egen grense for å føle igjen. Bare denne gangen var grensen lengre ute og det krevde mer. Mer smerte, ydmykelse og destruktivitet. Jeg hadde ingen verdi.

Men Jeg sa fortsatt ingenting.

Jeg hadde sex. Ofte. Feil menn, feil grunnlag. Jeg barberte meg. Jeg slanket meg. Jeg brukte min egen seksualitet som en måte å bekrefte meg selv. Jeg følte det ikke, jeg var der ikke. Jeg husker det nesten ikke.

Men Jeg sa ingenting.


Helt til en dag venninnen min spurte.
Hvordan har du det egentlig? Jeg begynte å gråte. Når jeg var ferdig sa jeg alt. Hun takket. Takk for at jeg var så modig. Takket for at jeg turte være sårbar nok til å fortelle. Hun sa at dette viste hvor sterk jeg var. Hun sa at det ikke var min feil. At det ikke var min skyld. Hun sa at nei betyr nei. Hun sa også at menn som ikke hører på dette bryter en grense. Hun sa jeg var blitt krenket. Hun kalte ham en psykopatisk idiot.

Hun sa at jeg var blitt voldtatt.

Voldtatt.

Jeg var enig. Det var ikke min skyld. Det var hans. Jeg sluttet å barbere meg. Sluttet å slanke meg. Jeg var god nok. Jeg var krenket, men krenkelsen trengte ikke definere mitt eget forhold til meg selv eller graden av min egen livskvalitet.


Himmelen var høy, men solen skinte. Jeg smilte. Dette var den første dagen i resten av mitt liv. Dette kom til å bli en god dag.

Historien er fortalt av anonym kvinne 26, men ført i pennen av meg etter hennes ønske.